4/16/2014

Overspising - kalorier teller, men det er ingen grunn til å telle dem


"De øverste to settene med figurer viser Mr. A. Levanzin fra Malta, Dr. Benedicts selebrerte subjekt, før og etter han er ferdig med å faste. 'For to og et halvt år siden, mens jeg overspiste, var overvektig, hadde svake nerver, var pessimistisk og hadde et ødelagt nervesystem, leste jeg tilfeldigvis … en artikkel om fasting. Det var et som om jeg ble slått av et opplysende lysglimt. Den antydet å vise den rette veien til helse og lykke…I dag er den 31 og siste dagen av fasten. Jeg føler meg veldig bra, veldig oppløftet og…føler enda ingen spor av sult. Jeg følte ikke det minste ubehag uten den vonde smaken på min belagte tunge. Jeg håper at en stor forbedring i min helse vil komme fra det'. De underste to settene med figurer viser Mr. Winston Morris, et av subjektene fra Vermontstudien av eksperimentell overvekt, før og etter vektøkning. I de første 75 dagene var hans gjennomsnittlige kaloriinntak på 6700 (5400 kcal/70 kg kroppsvekt) og de neste 60 dagene 10200 kcal (8300 kcal/70 kg kroppsvekt). I begge perioder var sammensetningen av dietten i vekt: protein 17%, fett 28% og karbohydrat 52%. I motsetning til Mr. Levanzin, anbefaler han ingen dette regimet som den rette veien til helse og lykke" [1]


Denne posten ble opprinnelig skrevet på engelsk og publisert på min andre blogg. Da jeg i sin tid satt å skrev om overspising innså jeg at dette var noe jeg måtte prøve på meg selv. Derfor begynte jeg bevisst å dytte i meg så mye energi som jeg klarte, for å se hvor mye jeg kunne legge på meg. Det gikk mye i sjokolade, ofte skylt ned med fløte og hvit ris med smeltet smør. Det hele var ubehagelig i fra starten. Det å spise når man ikke er sulten er en form for torturering av sin egen kropp. Etter bare noen dager (tror det gikk mindre enn en uke) måtte jeg gi opp og hovedårsaken var et jeg ikke lenger fikk sove. Kroppen min boblet over med energi og jeg klarte aldri å slappe av, hjerte slo konstant for fort og beina var konstant urolige.

I det følgende skal jeg forklare hvorfor dette skjedde og også hva annet som skjer om man overspiser over tid. Du vil også få enda flere argumenter for at kaloritelling er en fåfengt øvelse.

"Selv hos individer som ser ut til å kombinere kostholds- og livsstilsvaner antatt å fremme utvikling av overvekt, er vektøkning over årene mye tregere enn man ville anta, tatt i betraktning nytelsen assosiert med spising, den løse reguleringen av daglig matinntak, og den store toleransen mot overdrevet inntak." [2]

Når vi leter etter svarene på hvorfor vi legger på oss og hva vi kan gjøre med det, ser vi oftest på studier der man forsøker å slanke forsøkspersonene. Disse studiene er selvfølgelig de viktigste å se på, men de gir ikke klare svar og de gir ikke hele bildet. Slanking, basert på den mest uttalte strategien om å spise mindre (først og fremst fett) og bevege seg mer, virker generelt sett ikke i studier som går over litt tid. Tapt vekt kommer tilsynelatende uunngåelig tilbake. Sammenhengen mellom energimengden i maten vi spiser og vår vekt er langt svakere enn mange tror og det er en viktig grunn til at så mange mislykkes med strategier basert på kaloritelling. Hele konseptet er, fra et vitenskapelig ståsted, fullstendig meningsløst. Det er i teorien aldri nødvendig å telle kalorier. For en mer utfyllende informasjon om dette bør du lese denne posten.

Når vi så ser at tradisjonelle slankestudier ikke fungerer, så finnes det en annen type studier som kan gi oss en pekepinn på hvorfor – overspisingsstudier. Studier hvor deltakerne blir overforet og bevisst forsøker å legge på seg. Det er ikke rart at overspising er en viktig del av mange ernæringsdebatter. Overvektige får ofte høre at de har spist for mye, at de har overspist. Overspising handler derfor om selve spørsmålet om hva som gjør oss overvektige og hvordan vi legger på oss. Er man overvektig, så har man tross alt spist mer enn man har forbrent over en periode, men det virkelig interessante spørsmålet er hvorfor?

Men studier av overspising eller overforing passer dårlig inn i den eksisterende hypotesen om energi inn og energi ut. Faktisk blir observasjonen av at overforing ikke fører til overvekt brukt som et argument for at det er hva vi spiser som avgjør om vi legger på oss og ikke hvor mye. Logikken er at hva vi spiser påvirker hvor mye vi spiser, hvor mye vi forbrenner, hvordan vi føler oss, og så videre. Hvis ulike mattyper påvirker hvordan vi føler oss, noe vi vet de kan, og denne effekten er uavhengig av energiinntak, så tyder det på at det ikke er noen vits i å telle kalorier.

"Fordi endringene i RMR [Resting Metabolic Rate] og den termiske effekten av mat var små, ble motstanden mot å legge på seg av overspising attribuert til endringer i spontan fysisk aktivitet…"[3]

Hele dette temaet om overspising eller overforing er ekstremt interessant, men det krever en nøye navigering gjennom et minefelt av manglende logikk og retoriske feller. Er for eksempel bevisst overspising i det hele tatt relevant når det gjelder den normale fysiologien rundt overvekt? De fleste som blir overvektige blir det jo ikke fordi de vil og fordi de bevisst forsøker å legge på seg. Og selv om deltakerne i studier av overspising ikke blir tvangsforet, men gjør en bevisst innsats for å overspise, kan resultatene i det hele tatt si oss noe om hva som gjør at vi legger på oss? Og om vi aksepterer at sammensetningen av kostholdet har noe å si for vekten i et normalt kosthold, så må det ha noe å si også når vi bevisst forsøker å overspise. Men vet vi da hvilken del av kostholdet som har gjort at vi har lagt på oss?

Energi
Kroppsvekt er helt garantert regulert og det virker som den er regulert ganske så nøyaktig. De fleste mennesker er relativt vektstabile mesteparten av tiden, til tross for store daglige variasjoner i energiinntak og energiforbruk. Overvektige er generelt sett også i vektbalanse og spiser bare akkurat nok for å dekke sitt energibehov. Man har estimert at det er vanlig med en aldersrelatert økning i vekt på rundt 0,2kg per år. David Weigle kalkulerte at om det koster 1560 kcal å lagre denne ekstra energien per år og det gjennomsnittlige kaloriinntaket per år er ca. 900 000 kcal, så vil denne vektøkningen tilsvare et for høyt energiinntak på mindre enn 0,2% [4]. Dette tallet er ganske enkelt for lite til at vi kan si at kroppsvekten er noe vi har god kontroll over. Å telle kalorier gir, når vi ser på dette regnestykket, ingen mening. Det er kroppen vår som styrer dette, ikke hodet vårt.

"Individer som legger minst på seg under overspising, er de som opplever størst økning i totalt energiforbruk." [5]

Men det faktum at kroppsvekten er nøye regulert, betyr ikke at den er uforanderlig. Det vet vi at den ikke er. Det kan faktisk være ganske lett å gå ned i vekt. Dette betyr at de mekanismene som regulerer kroppsvekt, er de samme mekanismene vi påvirker når vi går ned i vekt og derfor er disse mekanismene lette å manipulere.

Å legge på seg, i hvert fall i en slik grad at det tilsvarer hastighetene vi kan gå ned i vekt, er neste umulig. Hovedgrunnen er at vi rett og slett blir mette når vi spiser mer enn vi trenger. En nær komplett undertrykkelse av appetitten har blitt observert i studier av både mennesker og dyr [1,4,6,7]. For eksempel, i en studie ble normalvektige menn overforet med 1000 kcal per dag i 21 dager. Dette førte for øvrig til en gjennomsnittlig økning i fettvekt på 79 gram per dag. Men det interessante var et det frivillige energiinntaket de 10 første dagene etter overforingsperioden, var 476 kcal mindre om dagen enn det de spiste før studien.

I en studie hvor rotter ble overforet til de veide dobbelt så mye som sin normalvekt, ble to rotter hold i en temperatur på 5 grader Celsius (som er en så lav temperatur at rottene må bruke mye energi på å holde seg varme), og likevel ville de ikke spise mat de neste 11 og 16 dagene. Dyrene begynte å spise igjen når de var gått ned til sin originalvekt.



Denne grafen viser vektresponsen til aper som ble overforet med en tube rett ned i magen. Overforingen skjer under den svarte linjen. Matinntaket (åpne sirkler) går ned med overforing, og øker så fort apene kommer tilbake til sin originalvekt.

Konklusjonen er at, menneske eller dyr, stapper man inn for mye mat i en periode, så spiser man mindre i en påfølgende periode og kroppsvekten kommer tilbake til utganspunktet.

Den ekstra energien man inntar som følge av overspising blir ikke bare lagret. Vel noe blir det, men en vanlig konsekvens av overforing er et økt energiforbruk. I en studie av Leibel og medarbeidere, ble både overvektige og normalvektige overforet og holdt på en 10% økt kroppsvekt sammenlignet med sin normalvekt. Dette førte til et økt energiforbruk tilsvarende 9 kcal per kilo fettvekt hos de normalvektige og 8 kcal hos de overvektige [8].

"Derfor kan ikke hypotesen om at økt matinntak kan være årsaken til fremfor konsekvensen av høyere 24-timers karbohydratoksidering, utelukkes" [9].

Fordi ikke all den ekstra energien man inntar ved overspising blir lagret, er vektendringene ved overspising generelt sett små. Likevel ser man store individuelle variasjoner [10-12] og disse variasjonene er viktige å ta med i betraktningen. Det er mange foreslåtte mekanismer bak disse variasjonene, slik som mitokondriell effektivitet, mengde fettfri masse, maksimalt oksygenopptak, forskjeller i fordøyelse og forskjeller i hvor godt man følger studieledernes beskjeder. Mengden energi man overforer blir vanligvis basert på kalkulert selvrapportert næringsinntak før overforingen, og dette kan være en feilkilde i seg selv. Underrapportering av næringsinntak er ikke usannsynlig og kan potensielt forklare noen av de individuelle forskjellene. Personer som har diabetes i familien opplever større negative effekter av overforing enn personer uten [13], noe som illustrerer hvordan våre gener bestemmer vårt potensiale for sykdom og helse.

En av de mest kjente overforingsstudiene, som resulterte i en mengde artikler, ble gjennomført av Claude Bouchard (en bauta innen forskning på overvekt) i 1990 [14]. For å se om det virkelig var noen forskjeller i hvordan individer responderte på overspising og for å se hvor mye av eventuelle forskjeller som kunne forklares ut ifra gener, brukte han 12 par med eneggede tvillinger. De ble overforet med 1000 ekstra kcal, seks dager i uka i 84 dager. Dette resulterte i en gjennomsnittlig vektøkning på 8,1 kg (2,7 kg var fettfri masse (Lean body mass)). Men vektøkningen varierte fra 4,3 kg til 13,3 kg. Tvillingene la på seg akkurat like mye og på akkurat samme måte, noes om fint illustrerer genenes rolle. Men den store variasjonen mellom tvillingparene var interessant.

I Bouchardstudien så man også at de tvillingene som hadde mest type 1 muskelfibre, den utholdende og fettforbrennende typen muskelfiber, la på seg minst fett. Det kan se ut som om musklenes kapasitet for forbrenning kunne forklare noe av variasjonen i vektøkning [15]. 4 måneder etter overforingen, hadde tvillingene gått ned 7 av de 8 kiloene de hadde lagt på seg, men etter 5 år hadde gjennomsnittlig vekt økt med 5 kg. Dette kan dog ha vært fordi noen av de yngste tvillingene la på seg litt voksenvekt (de yngste var 19 år).

Bouchard og kolleger uttrykte overraskelse over at det ikke var noen sammenheng mellom total energi inntatt og vektøkning. En artikkel fra i år, fra den samme studien, viser at det kun var 63% av den ekstra energien inntatt som ble lagret på kroppen [22].

"Ingen nåværende behandling av overvekt klarer å opprettholde vekttapet, kanskje fordi kompensatoriske metabolske prosesser jobber imot opprettholdelsen av den endrede kroppsvekten." [8]

Kostholdssammensetning
Ved overspising som ved normalt kosthold, påvirker sammensetningen av kostholdet resultatene. Overforing med mye karbohydrater vil selvfølgelig gi andre resultater enn overforing med mye fett og forskjellige fett- og karbohydrattyper vil også virke forskjellig.

Et av de mest ekstreme overspisingsritualene (for det finnes faktisk overspisingsritualer) finner vi hos Massa-folket i Kamerun. Der er det status for menn å være store og de har et rituale kalt Guru Walla hvor en stor gruppe menn forsøker å legge på seg så mye som mulig. Under Guru Walla, lever unge menn på et kosthold i hovedsak bestående av rød Sorghum (Durra) og kumelk. De unge mennene isolerer seg i forskjellige hus med kvinnelige verter som utelukkende er der for å lage Guru Walla måltider. Kosten og isolasjonen er ment å være rensende. Mennene spiser hver 3 time i 60 dager, en periode hvor kroppsvekten kan øke med 17 kg [16]. Den rituelle kosten er virkelig høykarbokost og består av rundt 70% karbohydrat, 15% fett og 15 prosent protein (også sumobrytere benytter seg av et kosthold med ekstra mye karbohydrater når de skal legge på seg mye). Men til tross for deres store vektøkning, forsvinner vekten når ritualet er ferdig.

Partric Pasquet skrev dette om langtidseffekten av Guru Walla: "Dermed, 2.5 år etter endt oppfeting, var det en spontan tilbakegang til opprinnelig kroppsvekt og kroppssammensetning hos de overforede subjektene." Pasqet fikk for øvrig nesten den fine statistikken sin ødelagt av at en mann giftet seg og ikke gikk ned like mye i vekt som de andre: "Åtte av dem endret ikke på sine daglige vaner og matvaner i forhold til før overforingen. Et subjekt giftet seg i mellomtiden; interessant nok, for dette subjektet, ble noe overflødig vekt igjen (6,7 kg av 19,7 kg)." Giftemål har som kjent en negativ effekt på kroppsvekt.

I en overkrysningsstudie fra 1995, ledet av Tracy Horton [18], ble både overvektige og normalvektige personer overforet på enten fett eller karbohydrater i 2 uker. Deltakerne gikk like mye opp i vekt på begge strategiene, og kroppsvekten gikk tilbake til normalen etter begge strategiene. Men målinger viste at energiforbruk gikk mer opp når man ble overforet med karbohydrater enn med fett. Dette skjer sannsynligvis fordi høyt blodsukker er så farlig at kroppen desperat forsøker å forbrenne så mye som mulig av det ekstra sukkeret som kommer inn og dermed forbrennes også mer energi totalt sett. Fettinntak utgjør ikke en tilsvarende akutt trussel mot helsen som sukker og derfor er det mindre grunn til å skru opp forbrenningen. I denne studien var det også indikasjoner på at mer fett ble lagret når det ble overspist fett enn når det ble overspist karbohydrat. De overvektige og normalvektige responderte likt på overforingen, selv om de overvektige, ikke overraskende, hadde en høyere proporsjonal forbrenning av karbohydrater i begge strategier.

Overvektige kjennetegnes i stor grad av at de er karbohydratforbrennere fremfor fettforbrennere [19]. Selv om forskerne ikke nevner det, viser tabellen under at overforing på karbohydrater førte til en stor økning I insulinnivå hos både overvektige og normalvektige. Overforing med fett derimot, halverte insulinnivået hos normalvektige mens det ble doblet hos de overvektige. Det er også rart at de normalvektige hadde mye høyere insulinnivåer før overforingen med fett enn før overforingen med karbohydrater. Siden dette var en overkrysningsstudie må resultatene tolkes med forsiktighet.




Den danske forskeren Ole Lammert og kolleger sammenlignet også overforing med karbohydrater og fett [12]. De fant ingen forskjeller mellom overforing med karbohydrater (78% karbohydrater, 11% protein, 11% fett) og overforing med fett (58% fett, 11% protein, 31% karbohydrat) etter 21 dager. Begge grupper la på seg 1,5 kg ekstra kroppsvekt.

Når vi spiser karbohydrater kan mye av det bli lagret i liver og muskler som glykogen. Men så fort disse glykogenlagrene er fulle øker karbohydratforbrenningen og kroppen gjør også om overskudd til fett [20]. I en studie førte ekstrem overforing med karbohydrater til at deltakerne forbrant 400g karbohydrater om dagen, uten å trene. Og hvilende energiforbruk økte med 35%. Fastende glukosenivå økte ikke, noe som viser kroppens store evne (hos normalvektige) til å holde blodsukkeret stabilt. I tillegg viste studien at det å gå fra å spise lite fett til å spise ekstremt mye karbohydrater (86%) kan øke triglyserider fra 0,8 mmol/L til utrolige 8,6 mmol/L - en utrolig prestasjon.




Grafen over viser endring i kroppsvekt hos både overvektige og normalvektige i Hortonstudien. Som vanlig går deltakerne ned i vekt så fort overspisingen er over. Man kan kanskje bli fristet til å tro at deltakerne i slike studier går ned i vekt fordi de ønsker å kvitte seg med den nye vekten, men dette resultatet ser vi også hos en rekke andre dyr, så den skjer med all sannsynlighet helt automatisk og er en helt naturlig fysiologisk respons.

Kroppssammensetning
Det er interessant at overspising også fører til ganske store økninger i fettfri masse (som i stor grad er muskelmasse), noen ganger kan halvparten av vektøkningen være andre vev enn fettvev [11,12]. Bare 64-75% av de 17 ekstra kiloene de la på seg i Guru Walla ritualet var fettmasse [16]. I en studie fra Vermont fengsel, der innsatte økte kroppsvekten med 16,2 kg viste det seg at bare 10,4 kg var fett. Dette betyr ikke at overspising i seg selv er en god måte å bygge muskler på, men det er mye som tyder på at om man ønsker optimal muskelvekst så må matinntaket være høyt og kanskje egentlig for høyt.

Ekstra vekt i form av fett kan enten være nye fettceller (hyperplasi) eller større fettceller (hypertrofi). En studie fra 2010 så at 8 uker med overforing hos normalvektige mennesker førte til en tydelig økning i fettcellestørrelse i tillegg til fettcelleantall [21].

Oppsummering
Vektøkningen som følger overforing er ikke stor. Den er mindre enn man forventer og mye av den ekstra energien man inntar går bort fordi kroppen automatisk øker forbrenningen. I tillegg går man konsekvent ned igjen i vekt etter man har lagt på seg, enten man er overvektig eller normalvektig. Faktisk kan man si at det å overspise for å gå opp i vekt fungerer omtrent like godt som å gå ned i vekt gjennom å spise mindre. Studier av vektnedgang som baserer seg på kalorireduksjon viser elendige langtidsresultater. Disse observasjonene av at personer som bli overforet automatisk går ned i vekt igjen og at mennesker som slanker seg, automatisk går opp i vekt igjen, er en viktig grunn til at setpunkthypotesen ble fremsatt. Hvilken del av kostholdet som er ansvarlig for vektøkningen ved overforing er vanskelig å si, men mye tyder på at det er svært vanskelig å overspise på et kosthold med lite karbohydrater og mye fett. Overforing er ikke sunt og man presser kroppen til å gjøre noe den ikke er laget for. Hovedårsaken til det økte energiforbruket ved overspising, kommer sannsynligvis fra at kroppen må jobbe med å holde blodsukkeret nede. I tillegg ser man negative effekter på en rekke andre helsemarkører ved oversising.

Overspising dytter kroppens likevektsmekanismer mot økt fettlagring, men hos mennesker så vel som hos andre dyr, vil overgang til normalt kosthold igjen gjøre at kroppen etablerer sin likevekt på en lavere fettvekt. Det er også tydelig at, selv om det meste av den ekstra energien inntatt blir lagret, så vil mye gå bort til et økt energiforbruk, og derfor er det umulig å kalkulere en vektøkning på grunnlag av et høyere energiinntak. På samme måte er det umulig å kalkulere et vekttap basert på at man spiser en viss mengde mindre om dagen. En slik beregning vil bare virke om alle andre faktorer holder seg konstante og om det er en ting de ikke gjør, så er det å holde seg konstante. Å telle kalorier er å lure seg selv til å tro at man har mer kontroll enn man har.


Litteratur

1. Sims EA, Danforth E Jr, Horton ES, Bray GA, Glennon JA, Salans LB: Endocrine and metabolic effects of experimental obesity in man. Recent Prog Horm Res 1973, 29: 457-496.

2. Flatt JP: Issues and misconceptions about obesity. Obesity (Silver Spring) 2011, 19: 676-686.

3. Galgani J, Ravussin E: Energy metabolism, fuel selection and body weight regulation. Int J Obes (Lond) 2008, 32 Suppl 7: S109-S119.

4. Weigle DS: Appetite and the regulation of body composition. FASEB J 1994, 8: 302-310.

5. Tappy L: Metabolic consequences of overfeeding in humans. Curr Opin Clin Nutr Metab Care 2004, 7: 623-628.

6. Roberts SB, Young VR, Fuss P, Fiatarone MA, Richard B, Rasmussen H, Wagner D, Joseph L, Holehouse E, Evans WJ: Energy expenditure and subsequent nutrient intakes in overfed young men. Am J Physiol 1990, 259: R461-R469.

7. Bessesen DH, Bull S, Cornier MA: Trafficking of dietary fat and resistance to obesity. Physiol Behav 2008, 94: 681-688.

8. Leibel RL, Rosenbaum M, Hirsch J: Changes in energy expenditure resulting from altered body weight. N Engl J Med 1995, 332: 621-628.

9. Pannacciulli N, Salbe AD, Ortega E, Venti CA, Bogardus C, Krakoff J: The 24-h carbohydrate oxidation rate in a human respiratory chamber predicts ad libitum food intake. Am J Clin Nutr 2007, 86: 625-632.

10. Stock MJ: Gluttony and thermogenesis revisited. Int J Obes Relat Metab Disord 1999, 23: 1105-1117.

11. Forbes GB, Brown MR, Welle SL, Lipinski BA: Deliberate overfeeding in women and men: energy cost and composition of the weight gain. Br J Nutr 1986, 56: 1-9.

12. Lammert O, Grunnet N, Faber P, Bjornsbo KS, Dich J, Larsen LO, Neese RA, Hellerstein MK, Quistorff B: Effects of isoenergetic overfeeding of either carbohydrate or fat in young men. Br J Nutr 2000, 84: 233-245.

13. Samocha-Bonet D, Campbell LV, Viardot A, Freund J, Tam CS, Greenfield JR, Heilbronn LK: A family history of type 2 diabetes increases risk factors associated with overfeeding. Diabetologia 2010, 53: 1700-1708.

14. Bouchard C, Tremblay A, Despres JP, Nadeau A, Lupien PJ, Theriault G, Dussault J, Moorjani S, Pinault S, Fournier G: The response to long-term overfeeding in identical twins. N Engl J Med 1990, 322: 1477-1482.

15. Sun G, Ukkola O, Rankinen T, Joanisse DR, Bouchard C: Skeletal muscle characteristics predict body fat gain in response to overfeeding in never-obese young men. Metabolism 2002, 51: 451-456.

16. Pasquet P, Brigant L, Froment A, Koppert GA, Bard D, de G, I, Apfelbaum M: Massive overfeeding and energy balance in men: the Guru Walla model. Am J Clin Nutr 1992, 56: 483-490.

17. Pasquet P, Apfelbaum M: Recovery of initial body weight and composition after long-term massive overfeeding in men. Am J Clin Nutr 1994, 60: 861-863.

18. Horton TJ, Drougas H, Brachey A, Reed GW, Peters JC, Hill JO: Fat and carbohydrate overfeeding in humans: different effects on energy storage. Am J Clin Nutr 1995, 62: 19-29.

19. Zurlo F, Lillioja S, Esposito-Del Puente A, Nyomba BL, Raz I, Saad MF, Swinburn BA, Knowler WC, Bogardus C, Ravussin E: Low ratio of fat to carbohydrate oxidation as predictor of weight gain: study of 24-h RQ. Am J Physiol 1990, 259: E650-E657.

20. Acheson KJ, Schutz Y, Bessard T, Anantharaman K, Flatt JP, Jequier E: Glycogen storage capacity and de novo lipogenesis during massive carbohydrate overfeeding in man. Am J Clin Nutr 1988, 48: 240-247.


21. Tchoukalova YD, Votruba SB, Tchkonia T, Giorgadze N, Kirkland JL, Jensen MD: Regional differences in cellular mechanisms of adipose tissue gain with overfeeding. Proc Natl Acad Sci U S A 2010, 107: 18226-18231.

22. Bouchard C, Tchernof A, Tremblay A: Predictors of body composition and body energy changes in response to chronic overfeeding. Int J Obes (Lond) 2014, 38: 236-242.

3/31/2014

Litt av hvert fra mars

Nok en måned er forbi og for en måned det har vært. 

I mars var jeg så heldig at jeg fikk prate med Eyvind Teigen Stueland, aka Steinaldermann, og praten kan lastes ned som podcast her. Husk også å sjekke ut de to første episodene med Christer Idland og Sara Lossius. Jeg synes det er et utrolig bra tiltak av Eyvind å starte Norges første paleopodcast (selv om den helt sikkert ikke bare kommer til å handle om paleo) og gleder meg til fremtidige episoder.

Undertegnede ble intervjuet av NRK om nok en sak som er skapt av folks frykt for smør og mettet fett. Denne gangen var det barnehagebarn som ikke kunne få smør til fisken sin.

Jeg synes følgende setning fra Kari Anne Johansen i Fiskesprell illustrerer godt hvor langt det har gått med den irrasjonelle frykten for mettet fett, "Det er klart det går an å skeie ut med litt smør av og til." Jeg ville sagt: "Det er klart at man kan skeie ut med litt margarin av og til."

En ny og stor samlestudie, som har sett på fett i kostholdet, kom også nylig ut. Den konkluderte med: "Tilgjengelige bevis støtter ikke tydelig retningslinjene for hjertesykdom som oppfordrer til høyt inntak av flerumettet fett og lavt inntak av totalt mettet fett." Dette er ikke en ny konklusjon og flere analyser tidligere har vist at sammenhenger mellom mettet fett og sykdom i beste fall er svake.

Det interessante er at i debatter vil man ofte kunne høre de som advarer mot mettet fett si at de vil endre synspunkt når det foreligger vitenskapelige data som viser at mettet fett ikke er skadelig. Det er to store problemer med denne uttalelsen. Det ene er at den er basert på at mettet fett er skyldig inntil det motsatte er bevist. Det andre er at det vitenskapelige grunnlaget som faktisk finnes, tyder på at mettet fett ikke er skadelig, så uttalelsen betyr enten at de ikke følger med og ikke vet hva de snakker om, eller at de bevisst forsøker å villede og har en annen agenda enn å spre fakta. Hva er verst?

En gutt klarte nesten å ta livet sitt med energidrikker. Jeg skulle ønske energidrikker ikke eksisterte og håper det kommer en tid der det er like mye tabu å drikke en energidrikk som det er å røyke.

En ny artikkel, med flere norske forskere, understreker at det verken finnes klare vitenskapelig data som tyder på en sammenheng mellom rødt kjøtt, eller gode mekanistiske forklaringer på hvordan det skulle være farlig. Altså, anbefalinger om å unngå rødt kjøtt fordi det kan gi kreft er basert på at det finnes noen få studier som har vist en svak sammenheng mellom kjøttinntak og kreft og det er alt. Studiene som ikke finner noen sammenheng bryr man seg mindre om, og det at ingen kan forklare hvordan rødt kjøtt skulle kunne gi kreft blir også feid under teppet. Men så er jo ikke kostholdsanbefalinger utelukkende vitenskapelig, de er også i stor grad politiske. 




Tidlig i mars rapporterte flere store nettsteder, blant annet Huffington Post om en studie som visst nok viste at for mye protein vil gi deg en tidlig død. Det var som å høre T. Colin Campbell, forfatteren av The China Study igjen (om du er interessert i temaet bør du lese Denise Mingers berømte omtale av Kinastudien her)

Proteiner er ikke farlige, heller ikke de fra dyr, det vil si, i hvert fall ikke de fra dyr (det er mange planteproteiner som er ute etter å ta deg) og heldigvis for meg, trenger jeg ikke si hva som var feil med medias tolkning av den nye studien. Det har andre tatt seg av. Du kan for eksempel lese Paul Jaminet sin vurdering her.

Science Daily rapportete tidlig i mars om hvordan nok proteiner i kostholdet henger sammen med bedre både fysisk og mental funksjonalitet hos eldre.

Stadig nye data gir oss enda mer innsikt i hva tidligere mennesker spiste og hvordan det påvirket helsen deres. Medicalnewstoday skriver om nye funn av 3000 år gamle skjeletter fra stillehavsøyer og om hvordan disse menneskene spiste et variert kosthold i hovedsak bestående av en mengde ulike dyr.

Å ta tilskudd av ketonlegemer ved sykdommer som epilepsi og demens blir foreslått som et spennende medisinsk alternativ. Man kan også spise et kosthold med lite karbohydrater, men flere forskere mener dette er for vanskelig og tungvint. Budskapet er uansett at ketonlegemer kan være riktig så nyttige for vår hjerne. 

Det var bare noe av alt det spennende som har sjedd i mars. April kommer også til å bli en spennende måned. 26. april arrangerer for eksempel Kostreform for bedre helse, årets fagdag i Oslo, og i år handler det om naturlig mat, økologisk mat, giftstoffer og jordbruk. Husk å melde deg på her. Vi sees der!

3/23/2014

Adiposologi - Grunnlaget for en konklusjon

Jeg vender stadig tilbake til temaet overvekt. Det er kanskje det temaet som fasinerer meg mest. Muligens fordi det er så fordømt komplekst, så fordømt enkelt og likevel så fordømt forenklet. Og så er det et av disse temaene hvor alle er enige i at moderne livsstil spiller en grunnleggende rolle, mens det er liten enighet om hvilke deler av den moderne livsstilen vi skal skylde på. Overvekt er faktisk et av de temaene innen medisinen hvor man ofte drar inn et evolusjonært perspektiv. Dessverre blir også disse perspektivene både mistolket og misforstått.

En annen ting som jeg er veldig fasinert av er disse allment aksepterte konklusjonene som har blitt en grunnleggende del av vår tankegang og som likevel ikke vitenskapelig sett, er anerkjente fakta. Disse konklusjonene er spennende fordi de ofte utgjør fundamentet i både tankerekker og argumentasjon og ofte kan de være en vesentlig del av helseanbefalinger og politikk, men så er det en ikke så liten mulighet for at de er fullstendig misforstått eller i verste fall helt feil. Og bare tanken på at offentlige helseanbefalinger kan være basert på komplette misforståelser, er utrulig spennende. For hva er det i så fall som har ført til misforståelsene? Hvorfor blir de ikke rettet opp når noen påpeker dem? Og hva kan vi egentlig gjøre for at ting blir mer riktig?

En konsekvens av at et fundament som vi baserer våre konklusjoner på er feil, er at det blir mye følgefeil. Det var en grunn til at mattelæreren din ba deg om å sjekke utregningene nøye før du leverte inn en prøve, én enkelt feil i starten med påfølgende følgefeil, kunne gjøre alt feil, og uavhengig av om resten av utregningene var riktige – karakterkonsekvensene kunne bli fatale. Det hjelper med andre ord ikke med en aldri så logisk tankerekke om ikke grunnlaget for tankerekken er riktig. 

Et klassisk eksempel på en slik feilslått konklusjon, som på mange måter egentlig er en språklig finurlighet, er når man sier at overvekt er forårsaket av et for høyt energiinntak eller for lavt energiforbruk. Språk er viktig, utrolig viktig når man skal navigere i vitenskapen, for det er språket vi kommuniserer med og danner våre konklusjoner ut ifra. Derfor må tungen holdes rett i munnen, det er kanskje en vitenskapsmanns viktigste oppgave.

Overvekt er en tilstand der energiinntaket over tid har vært høyere enn energiforbruket, men spørsmålet vi ønsker å få svar på, er hvorfor energiinntaket har blitt for høyt – det er dette som vil være den egentlige årsaken. Den fransk-amerikanske ernæringsfysiologen Jean Mayer formulerte dette godt allerede i 1954, da han sa at "det å si at overvekt er forårsaket av overspising, er som å si at alkoholisme er forårsaket av et for høyt alkoholinntak." Å si at overvekt er forårsaket av for høyt energiinntak, er det man kaller en tautologi eller en logisk tankefeil.

Skal vi forsøke å finne årsakene til overvekt må vi strengt tatt starte med fettvevet, for det er jo det som har blitt for stort. Spør du en som har gode fysiologikunnskaper om hva som gjør at en fettcelle lagrer for mye energi, så er sannsynligheten stor for at du vil få en rekke gode svar som handler om hormoner, adipokiner, inflammasjon, hvite blodceller, gener osv. Det ikke sikkert at for mye mat vil bli nevnt, og godt er det.

Men jeg vil ikke se på fettvevet akkurat nå. For et annet spennende aspekt ved måten vi anser overvekt på i moderne vitenskap, er at vi sier vi mennesker er laget for å lett legge på oss. Dette gir nok mening for de fleste. Da vi levde som steinaldermennesker ville evnen til å kunne lagre fett i tider med overflod, for så å kunne bruke dette når næring ble mer mangelfullt, ha vært viktig for menneskers overlevelse. Og det er denne mekanismen, som engang var så viktig for oss og som nå, i et samfunn med konstant overflod, har gjort at overvekt har blitt et enormt problem. Eller slik kan det virke. Men er det så enkelt? Skal vi skylde på overflod? Denne teorien kalles forresten "the thrifty gene hypothesis" i vitenskapslitteraturen. Hypotesen er så kjent og grunnleggende for denne delen av vitenskapen at den har sin egen Wikipediaside. Hypotesen ble lagt frem av en forsker ved navn James Neel i 1962.


Men som sagt, det er ofte de grunnleggende antakelsene det er spennende å stille spørsmål ved. Og jeg lurer litt på hvor god den hypotesen egentlig er. Hvor mye kan den forklare og burde vi basere våre konklusjoner på en tankerekke som har denne hypotesen som grunnlag?

Her er et passende sitat fra en nylig publisert artikkel:

"Neel’s thrifty gene hypothesis postulates that cycles of feast and famine selected for a “quick insulin trigger” (postprandial hyperinsulinemia) as a mechanism to increase fat stores during food abundance and available during food scarcity. An alternative hypothesis by Reaven suggests that muscle insulin resistance was the key to survival during food scarcity because it conserved glucose by minimizing gluconeogenesis and preserving lean body mass. Both these hypotheses are based on the assumption that there were challenging periods of food scarcity prior to the advent of agriculture. However, this is not supported by the scientific literature." [1]

Denne nevnte hypotesen hviler i grunnen på antakelsen om at det generelt sett er ganske lett for mennesker å legge på seg. Men selv om det er mye overvekt i moderne samfunn er det kun svært nylig at det har blitt så enormt mye, selv om vi har hatt stor tilgang på mat lenge. Og er det egentlig så lett å legge på seg? Jeg vet at jeg ville slite med det og jeg vet at mange er som meg. Har vi vunnet den genetiske jackpotten? Neste gang skal jeg se på hva vi kan lære om overvekt av studier hvor man faktisk bevisst prøver å legge på seg gjennom overspising. Det kan neppe anbefales, men jammen er det spennende.


Litteratur

1. Brand-Miller JC, Griffin HJ, Colagiuri S: The carnivore connection hypothesis: revisited. J Obes 2012, 2012: 258624.

3/02/2014

Litt av hvert fra februar

En ny måned er over og det må vel konkluderes med at ting går fremover med tanke på kunnskap om kosthold, trening og helse.

Arbeidet jeg gjør med å skrive på blogger er en hobby for meg. Jeg har enn så lenge unngått å ha noen form for reklame på sidene mine og ønsker å fortsette med å være helt uavhengig og skrive det jeg ønsker å skrive. Det betyr at om jeg skriver positivt om noe, så er det ikke fordi jeg får betalt for det, men fordi jeg mener det fortjener positiv omtale. Det er kommet en ny knapp på høyre side av denne bloggen (doner-knappen). Den er en mulighet for lesere til å gi et lite beløp og dermed indirekte spandere en kaffe på meg (jeg er veldig glad i kaffe) om man skulle ønske.

Her i Norge har man i februar kranglet om brunosten, en krangel som har vært preget av følelser fremfor fakta og som jeg derfor ikke har funnet verken interessant eller konstruktiv.

1. mars arrangerte Kostreform for bedre helse sin nystartede Vestfoldavdeling Kostholdskonferansen 2014. Jeg var der og holdt foredrag om hva mennesket egentlig er laget for å spise. Sofie Hexeberg snakket om hvordan man kan bli frisk med lavkarbo, mens Erik Hexeberg stilte spørsmål ved om vi kan stole på Helsedirektoratets råd om ernæring og helse. Tore Jardar S. Wirgenes, som driver den økologiske gården Virgernes gård (like gårdens side på facebook her) pratet om det viktige arbeidet han og andre økologiske bønder gjør. Bor du i Larviksområdet er denne gården verdt å benytte seg av. Filmer av foredragene vil etter hvert bli lagt ut på konferansens nettside.

Et fantastisk bilde for de anatomiinteresserte

New York Times skrev denne måneden at nye data tyder på at amerikanerne til en viss grad lykkes med å stagge utviklingen av overvekt hos barn. Samtidig rapporteres det om at utviklingen av overvekt og fedme generelt i USA ikke ser ut til å endre seg nevneverdig.

En ny studie tyder ikke overraskende på at det å drikke alkohol rett etter en treningsøkt kan gi dårligere restitusjon og treningsutbytte.

For ikke lenge siden var fettlever noe alkoholikere fikk. Nå er det helt vanlig å få uavhengig av alkoholinntak og til og med ned i ung alder. Årsaken ligger i kostholdet og spesielt karbohydratene. Fettlever kan regnes som et annet symptom på vår dårlige livsstil og kunne nesten vært regnet som en del av det metabolske syndrom. Heldigvis er det mulig å gjøre noe med det og stadig mer forskning viser at karbohydratrestriksjon bør spille en grunnleggende rolle når man skal fikse en lever ødelagt av moderne livsstil. 

Et ketogent kosthold med lite karbohydrater gjør at sultfølelsen går ned. En ny studie undersøkte om dette hadde sammenheng med at de delene av hjernen som påvirker sult endrer energikilde. I studien målte man opptak av sukker i disse områdene i hjernen på et kosthold med lite karbohydrater og et med mer karbohydrater. Studien viste et likt opptak av sukker på de ulike kostholdene noe som tyder på at den sulthemmende effekten av ketogen kost ikke kommer av at hjernen endrer drivstoff.

I 2008 var over 200 millioner men og nesten 300 millioner kvinner over 20 år fete (BMI > 30), og 65% av verdens befolkning bor i land hvor overvekt tar livet av flere mennesker enn undervekt. Til tross for at forekomsten av overvekt øker og karbohydratrestriksjon er et ypperlig verktøy for å takle overvekten, er fortsatt mange skeptiske til denne strategien – en skepsis som med all sannsynlighet gjør det vanskeligere å takle utviklingen i overvekt. Den italienske forskeren Antonio Paoli har skrevet en god artikkel om hvordan og hvorfor ketogent kosthold kan brukes i overvektsbehandling. Artikkelen ligger ute for alle å lese her.

Chris Kresser gir deg her flere gode grunner til at du bør tenke deg om flere ganger før du forsøker et vegetarisk kosthold og i hvert fall et vegansk kosthold. Personlig ville jeg også kunne vært vegeterianer om bacon vokste på trær.

Brasil har kommet med forslag til nye kostholdsråd som ser ut til å være verdt etterfølgelse. De fokuserer på det viktigste. Les mer her.

Gary Taubes skrev en kort kronikk i New York Times om hvorfor ernæring er så forvirrende. Absolutt verdt en les her.

En ny studie viser at steinalderkost er mer slankende enn offisielle kostråd. The Guardian skriver i samme ånd om at vi bør se til tradisjonelle kosthold for å lære hva næringsrikt kosthold er.

Har du lyst til å lage din egen leverpostei? Her har du én metode med bilder.

Scientific American skriver om hvordan glutenintoleranse ikke nødvendigvis handler om gluten i det hele tatt og at mange symptomer ser ut til å komme fra andre proteiner i korn og uten at det er synlig skade eller inflammasjon i tarmene. Selv om gluten kanskje er de verste proteinene i fra korn, er det mange andre potensielle syndere og glutenfritt kosthold kan være langt verre en kornfritt kosthold.

Og for de med ekstra interesse i fysiologi skriver Peter Attia kort og konkret om kreft og karbohydrater her.

Vel, det var kort om noe av alt det interessante som har sjedd i februar. March, here I come!

2/09/2014

Resistent stivelse

Om ikke du allerede har hør om resistent stivelse og helsefordelene av dette næringsstoffet så kommer du garantert til å høre mye om det snart. Fokuset på disse merkelige karbohydratene bare øker i både medisinske miljøer og på blogger og nettsider.

Jeg har innsett at jeg har hatt for liten kunnskap om hvordan vi påvirkes av magebakteriene våre og dette er noe jeg holder på å gjøre noe med. Det er i grunnen ikke rart at bakteriene i magen er viktige. Antall bakterier i magen er rundt ti ganger antallet celler vi har i kroppen. Det finnes et stort antall forskjellige bakterier som totalt sett har et enormt antall gener og bakteriene snakker sammen og påvirker hverandre og dermed oss. Mange av stoffene bakteriene produserer blir fraktet rundt i kroppen vår og kan påvirke oss på et nærmest uendelig antall måter.

Når det gjelder magebakterier, ser det ut til at variasjon er en god ting ettersom større variasjon gjør oss bedre evnet til å takle infeksjoner og andre problemer.

Bakteriene i magen trenger næring de også for å leve og ha det godt og næringen kommer fra maten vi spiser, og da først og fremst karbohydrater. Dette er en av grunnene til at flere fagpersoner er redde for langsiktig bruk av lavkarbokost som inneholder lite bakteriemat. Lavkarbo kan godt inneholde en del fiber og også resistent stivelse, det kommer helt an på hvilke matvarer man spiser, så lavkarbo er på ingen måte synonymt med lite bakteriemat. Men for mange inneholder ikke kosten nok og det kan nok resultere i uheldige resultater eller at man ikke oppnår det man burde oppnå med kostholdet.

Karbohydrater finnes i ulike former. Noen tas opp tidlig i fordøyelsen mens andre ikke tas opp i det hele tatt. Noen typer går gjennom hele systemet og helt ned til tykktarmen hvor bakterier bruker dem som mat og lager korte fettsyrer som et biprodukt. Disse korte mettede fettsyrene brukes som energi av cellene i veggen til tykktarmen og er derfor nødvendige for normal og god tarmfunksjon. Den viktigste korte fettsyren er butyrat. Denne kan vi også få i oss gjennom å spise blant annet smør.

Noen typer stivelse kan bli resistente blant annet gjennom oppvarming og nedkjøling (gjennom retrogradering), det vil si at kroppen ikke lenger kan ta den opp, men den blir i stedet mat for magebakterier. 

Resistent stivelse finner man også ferdig i matvarer, blant annet i rå grønne bananer, bønner og havre. Om man for eksempel koker poteter eller ris, for så å kjøle dem ned igjen, vil noe av stivelsen endre seg og bli ufordøyelig resistent stivelse. Det er en av grunnene til at man blant annet kan få gass i magen av å spise mye potetsalat. Men dette er en fin måte å få i seg resistent stivelse på og det er nok slettest ikke dumt å spise kalde stivelsesrike middagsrester.

Resistent stivelse blir som sagt til mat for de typer bakterier vi ønsker å gi mat. Denne stivelsen ser ut til å være helsefremmende på mange måter og i Norge går den inn under begrepet kostfiber. I studier fører økt inntak av resistent stivelse til en endret bakteriesammensetning i tykktarmen (det finnes også ulike typer resistent stivelse som kan føre til vekst av ulike typer bakterier, men det sparer vi til en annen gang). Studier har vist positive effekter på alt fra insulinfølsomhet og overvekt til Chrons, IBS og metthetsfølelse.

De som spiser paleolittisk kost med lite resistent stivelse eller lavkarbo/ketogen kost vil ofte kunne dra nytte av å ta tilskudd. Og om man ikke vil spise mye, kalde poteter som også inneholder en del fordøyelige karbohydrater, bønner, kål eller andre matvarer som man kan unngå av ulike grunner, så kan man ganske enkelt ta tilskudd av for eksempel potetstivelse.

Potetmel består i hovedsak av resistent stivelse og kan strøs på mat, blandes i drikker eller rett og slett røres ut i litt vann. En spiseskje med potetstivelse rørt ut i vann to ganger om dagen gir en god dose resistent stivelse, men man kan selvfølgelig prøve seg frem med både mer og mindre om man vil det.

Fordelene man kan høste av tilskudd er blant annet bedre tarmfunksjon, bedre apetittstyring, mer energi/opplagthet og bedre blodsukkerstyring.

Ren resistent stivelse kan også spises om man spiser ketogent og vil ikke påvirke ketonlegemer eller blodsukker. Slik sett er det et kjempefint tilskudd om man spiser lite karbohydrater og mye fett. Er du usikker så er det bare å teste det selv.

Det er mye som tyder på at resistent stivelse kan være positivt om man sliter med mageproblemer, men man må være obs på at det kan ta tid før symptomer forsvinner og at man kan noen ganger bli litt verre før man blir bedre.

Mengden resistent stivelse som blir brukt i studier er ofte høy og tilsvarer ofte 2-4 spiseskjeer med potetstivelse.

Vil du vite mer om resistent stivelse kan du for eksempel lese hva Kris Gunnars skriver her eller kikke på sidene til Richard Nikoley her.

Her er også en liste over innholdet av resistent stivelse i ulike matvarer.

2/01/2014

Litt av hvert fra januar

Ah! Ny måned, nye muligheter. Men januar var spennende. Jeg har lært mye i denne første delen av 2014. Har du?

Islandske Kris Gunnars har fortsatt sitt gode arbeid og gav oss ti vitenskapelig dokumenterte helseeffekter av lavkarbo.

I en artikkel, som riktig nok er fra juni 2013 (men jeg oppdaget den i januar), får vi nok en gang bekreftet sammenhengen mellom diabetes type 2 og Alzheimers. Type 2 diabetes kan bedres i svært stor grad av kostholdsendringer og i mange tilfeller kan man bli kvitt diagnosen. Også Alzheimers kan bedres av kosthold og det er det samme kostholdet som disponerer for diabetes type 2 som for Alzheimers.

Jobber du skiftarbeid? Vi har lenge visst at dette ikke er sunt og at det øker risikoen for en rekke sykdommer. I denne artikkelen kommer det frem at forstyrrelser i søvnmønsteret øker risikoen for blant annet diabetes og inflammasjon og denne økte risikoen ser ut til å være uavhengig av søvnmangel.

I boken Helt naturlig mat og trening skrev jeg om viktigheten av å ta vare på magebakteriene våre. Ved et laboratorium i USA skapte man mus med autisme og i likhet med mange autistiske mennesker hadde de mageproblemer eller lekk tarm. Mennesker med autisme burde selvfølgelig bli satt på et paleolittisk kosthold, men dette er dessverre ikke vanlig praksis. Uansett, musene ble gitt probiotika og fikk da bedret sin magefunksjon og mistet da sine autistiske trekk.

Her er et sitat fra artikkelen:
"The scientists think that the therapy works because it stops certain metabolites leaking into the bloodstream, which then affect the brain and behavior."
Og når vi snakker om baktereier; Jeff Leach reiser verden rundt på jakt etter verdens sunneste mager. Han vet hvor viktig magebakteriene er for vår helse og gjennom å ta utallige avføringsprøver vil han blant annet sammenligne bakteriesammensetning hos moderne vestlige mennesker med jegere og sankere. På denne siden kan du se flere spennende bilder fra hans arbeid med Hadza-stammen i Afrika.

The Independent fortalte oss at apene i Devon Zoo ikke lenger skulle få bananer, ettersom de gjorde dyrene syke, overvektige og gav dem dårlige tenner. Som Amy Plowman sier i artikkelen: "Giving this fruit to animals is equivalent to giving them cake and chocolate." Moderne bananer er selvfølgelig menneskeskapte, som så mye av frukten og grønnsakene vi spiser, og de finnes ikke egentlig i naturen. De har et langt høyere sukkerinnhold og lavere fiberinnhold enn sine naturlige forgjengere, som så omtrent slik ut:



I denne artikkelen får vi høre den triste historien om lille Milla som fikk diabetes type 1. Diabetes type 1 er en langt mer alvorlig sykdom enn type 2 diabetes og er det som kalles en autoimmunsykdom. Likevel påvirker livsstil forekomsten av også denne sykdommen og det er store variasjoner i forekomst fra land til land. Land med høyt korninntak har vanligvis høy forekomst. Her er et utdrag fra artikkelen:
 "– Norge er ett av landene med høyest forekomst av barnediabetes i verden. Kun Sverige og Finland har høyere tall enn oss, forteller overlege Torild Skrivarhaug ved barneavdelingen på Oslo Universitetssykehus (OUS). Hun er også leder for Barnediabetesregisteret.

Hvorfor noen utvikler diabetes, er det ennå ingen som har et klart svar på. Skrivarhaug sier det er kjent at det må være en genetisk sårbarhet i arvematerialet, men at de fleste med denne sårbarheten likevel aldri får diabetes.
– I tillegg vil det være noe i omgivelsene som trigger. Forskningen har ikke konkludert med hva det er, men én av hypotesene er at det kan være banale virus, sier Skrivarhaug.
"

Fett har visst vært så viktig gjennom vår evolusjonære utvikling at vi faktisk kan lukte det. Jeg skal vedde på at vi ikke kan lukte karbohydrater.

Scientific American forteller oss om ny sportsdrikker som inneholder ketonlegemer. Spiser man lite karbohydrater lager kroppen mye ketonlegemer og ketonlegemene gjør at vi kan prestere på relativt høyt nivå selv uten å spise karbohydrater. Dette kan bli det neste store innen sportsernæring.

En rådgiver for de britiske myndighetene vil forby energidrikker i skolen. Om det er en ting ungdom og barn ikke bør drikke så er det energidrikker og jeg skulle gjerne sett flere voksne ta et tydelig standpunkt mot slike drikker.

For litt tid tilbake siden var det litt snakk om karbohydrater og kreft i media. I mediene gikk diskusjonen av skaftet, slik slike diskusjoner gjerne gjør. Men i vitenskapelig miljøer er det mindre uenighet om karbohydraters rolle i kreftutvikling. I denne nye artikkelen fra 2014 fokuseres det på hvordan man kan bruke karbohydratrestriksjon for å bedre utnytte stråleterapi. 

Denise Minger er tilbake, damen som for mange fortsatt er kjent for sin knusende kritikk av Kina-studien, en studie om ofte blir brukt (helt feilaktig) som argument for at vi bør spise lite animalsk mat. Minger har nylig gitt ut boken Death by food pyramid og selv om jeg ikke har lest den ennå regner jeg med at denne er god og jeg gleder meg til å lese. 

Og forresten, Aftenposten innsikt fra februar inneholder flere interessante artikler om alt fra genmodifisert mat, økologisk mat og gressfora dyr til sprøytemidler. Verdt å lese.

Det var noen høydepunkter fra januar. Tenk på alt vi kan lære i februar!

1/10/2014

Zen og kunsten og bevege seg

"Når jeg er i denne tilstanden er allting rent, klart og levende. Jeg er i en kokong av konsentrasjon. Og om jeg kan putte meg selv i den kokongen, er jeg uovervinnelig … Jeg lever fullstendig i øyeblikket. Jeg er helt og fullt engasjert, involvert i det jeg gjør … Det kommer og det går, og bare det at du står på banen og sier, "I dag må jeg konsentrere meg," bærer galt avsted. Det fungerer ikke."
Tony Jacklin 


For ganske mange av oss mennesker er ikke kroppen mye mer enn et verktøy for å frakte hjernen fra A til B. Vi har blitt hjernetransportører – fraktere av bevissthet. Selv om dette ikke nødvendigvis fremstår som et problem for alle, kan det absolutt være det. Det kan begrense vår lykke.

Ikke fordi du må har en modellkropp og legge ned mil på tredemølla for å være lykkelig.

Jeg vil ikke være og er ikke en av disse hyperaktive, overbegeistrede, overpositive alt-for-bra-utseende-mennesker som man ofte kan observere på det lokale treningssenteret og hvis mål i livet er å få slappfisker til å spise sunt og trene mer. Jeg vil ikke at alle skal være tynne, for en skummel tanke og for en utrolig kjedelig verden det hadde blitt.

Men jeg vil at folk skal få den informasjonen de ønsker og trenger slik at de kan gjøre det de vil med sin egen kropp og sine egne liv.

Grunnen til at det kan bli problematisk at kroppen blir et hjernefrakteverktøy, er at kropp og sinn er umulig å skille. Det er problematisk å snakke om de som en enhet og det er problematisk å snakke om dem som to separate ting. De er både en og to på samme tid.

Akkurat slik våre tanker og følelser påvirker kroppens funksjoner og kroppens interne miljø, påvirkes tankene, følelsene og personligheten vår av kroppens tilstand.

Vår overdimensjonerte hjerne og den medfølgende gode evnen til å forestille oss situasjoner, planlegge og vurdere mange forskjellige scenarier og utfall kan være en forbannelse. For eksempel: Jeg kan sitte helt stille i rolige omgivelser og likevel ha et overaktivt sinn. Fordi jeg har evnen til å forestille meg scenarier kan jeg stresse meg selv tullete og syk selv om jeg egentlig hviler. Adrenalin- og kortisolnivåer kan stige. Hjertet kan slå raskere, svetteproduksjonen kan øke, pusten går fortere, alt mens jeg sitter helt stille. Dette er fysiologiske responser som egentlig er utviklet for å få meg til å overleve faresituasjoner, men jeg er ikke i fare. Jeg har bare klart å få kroppen til å tro det.

Det mest tragiske av alt er at jeg kan oppleve alle disse kroppslige endringene mens jeg tenker på situasjoner som mest sannsynlig aldri kommer til å skje. La oss bare innse det, som mennesker er vi utrolig dyktige til å se for oss forskjellige situasjoner, men ikke nødvendigvis like flinke til å anslå hvilken situasjon vi kommer til å oppleve. Hvor ofte blir egentlig situasjoner akkurat slik vi har sett for oss?

Dette tankestresset kan gradvis ødelegge kroppen min innenfra. Cellene mine fungerer dårligere og dør raskere. Stress er en katabolsk tilstand – en nedbrytningstilstand. Mens jeg sitter helt stille og vrir tankene mine svekker jeg kroppen min og dermed også sinnet mitt.

Vi trenger ikke ha høy puls for å være stresset. Å ha det vondt er også stress. Depresjon ser ut til å være like nedbrytende som angst. Over tid kan vonde følelser legge kroppen i ruiner.

Og akkurat slik et negativt tankemønster kan være skadelig for kroppen, kan en dårlig fysisk helse være skadelig for sinnet. Heldigvis for oss kan både kropp og sinn formes og endres. Ingen er uforanderlige.

Det er mange grunner til at det å være fysisk aktiv kan bedre vår mentale helse og velvære. Utskillelsen av hormoner som øker vårt velvære er en grunn. En bedre vaskulatur, bedret transportpotensiale og til og med formering av nye celler er andre grunner. Det er også antropologiske sider verdt å vurdere. Som mennesker er kroppen vår laget for (har utviklet seg for) bevegelse og med mindre den får denne tiltrengte stimulusen, føler vi oss uoppfylte (det er ikke verre å ta fra et menneske muligheten til å bevege seg enn det er å ta fra en hund muligheten til å løpe, selv om mange har lettere for å sympatisere med den siste situasjonen).

Sist, men ikke minst kan fysisk aktivitet eller trening gi oss en mye tiltrengt pause fra tanketyranniet. Trening er hvile for sinnet. Vi er ikke laget for å gjøre begge deler på en gang, så når kroppen har mye å gjøre må sinnet hvile. Det er blant annet vanskelig å tenke på flere forskjellige ting mens man trener og det gjør at sinnet spisses og vi kan konsentrere oss om en ting om gangen.

En av de beste måtene å gi hodet hvile på, er å la kroppen gjøre det motsatte – ikke hvile. Med en gang man tar et steg på tredemøllen, hopper på en sykkel, går en tur eller legger ut på en svømmetur, tar kroppen over. Etter hvert som intensiteten øker, når musklene og lungene må jobbe hardere og hardere, når du svetter og hjertet banker, er det ikke lenger plass til tanker og følelser. Høy intensitet er derfor noe å trakte etter, ikke bare for å komme i bedre form, men for å gi hodet bedre hvile.

Kroppen tvinger tankene til å ligge og hodet er ikke lenger fylt av tanker om irriterende kolleger, hva man skal ha til middag, hvordan man skal skaffe en jobb, hvordan man skal klare å betale alle regningene eller hva man skal gjøre med livet. Treningen tvinger sinnet til å la alt dette fare og simpelthen fokusere på å være.

Selv om jeg utvilsomt tilbringer alt for mye tid sittende, hender det innimellom at jeg får tid til å trene og spesielt liker jeg å hoppe. Jeg liker å lande også, men ikke så mye som å hoppe.

Det fine med hopping, i hvert fall den typen hopping jeg gjerne gjør, er at det friker ut hodet mitt. Jo større fallhøyde og jo større utfordring, jo mindre tanker. En vanskelig fysisk situasjon krever at kroppen min gjør det den er best til – å reagere på stimuli og tilpasse seg øyeblikkelig. Det er ingen tid til å tenke.

Denne følelsen, eller tilstanden er uavhengig av type aktivitet. Noen mennesker forteller at de går fullstendig opp i en spinningtime. Med hypnotiserende rytmisk musikk, et hjerte som løper og lunger som skriker etter luft, lar de kroppen ta over og de blir syklingen. Du kan miste deg selv i en hvilken som helst aktivitet.

Den ungarske psykologen Mihaly Csikszentmihalyi ville kalt denne tilstanden flyt (flow) og i idrettspsykologien er flyt ofte et uttalt mål. En flyttilstand oppnås når det er en perfekt balanse mellom aktivitetens utfordringer og ens egne ferdigheter. Innen idretten snakker man også om "runners high" som fremstår som en del av den samme tilstanden.

Hadde vi spurt en japansk Zen-buddhist ville han nok kalt denne samme tilstanden "Mushin" – best oversatt til ikke-sinn. Innen mange kampkunster trener man spesifikt for å oppnå denne tilstanden der kroppen tar over. En metode er å slite kroppen helt ut.

Uansett navn, er det å gi hodet en pause mens kroppen blir litt sprekere en fantastisk erfaring og i beste fall en erfaring hvor man opplever at det ikke lenger gir mening å skille mellom kroppen som gjør aktiviteten og aktiviteten i seg selv. I denne tilstanden er jeg hoppet.

Faktisk kan noen av mine mest fredfulle øyeblikk være situasjoner der hjertet pumper og musklene verker.

"Dersom du retter oppmerksomheten mot motstanderens bevegelser, vil din bevissthet bli fanget av din motstanders bevegelser.
Dersom du retter oppmerksomheten mot motstanderens sverd, vil du fanges av sverdet.
Dersom du retter oppmerksomheten mot motstanderes intensjon om å slå deg, vil bevisstheten fanges av tanker om motstanderes intensjon om å slå deg.
Dersom du retter oppmerksomheten mot ditt eget sverd vil du bli fanget av ditt sverd.
Dersom du retter den mot ikke å bli slått, vil du bli fanget av ønsket om å ikke bli slått.
Dersom du retter den mot motstanderes positur, blir du fanget av hans positur.
Kort sagt, det er ingen steder å rette oppmerksomheten.
Takuan Soho